Karekare beach
Jada, alle eventyr må vel ta ende en gang. Også vår store New Zealand-ferd.
Etter nærmere 30 timers flyging (hvorav halvparten med tildels kraftig turbulens), så er vi nå godt plassert i minusgrader, snø og lav sol. Til forskjell fra turen nedover, fikk vi på hjemreisa litt tid på både Changi og Heathrow airports. Gud bedre, jeg tør ikke gå inn på nettbanken og sjekke Mastercard-kontoen! Pengeforbruk til tross, største panikken oppsto vel da x antall norske fikk det travelt med å presse all poser og bagger inn i ett kolli handbagasje ved innsjekkinng i Auckland. For ikke å snakke om tilløp til kraftige angstanfall ved innveing av all bagasjen. Men det gikk bra, og vi kom oss hjem. Heldigvis veide de ikke håndbagasjen denne dagen. Tror ingen hadde håndbagasje i nærheten av 7 kilo. Mer det dobbelte.
Vanskelig å summere opp en slik 14-dagers tur i korte trekk. Nå skjønner vi vel bedre enn noensinne hva principal Mary Wilson mente med at hodet kom til å kjennes ut som en washingmachine. Undertegnedes hode kjennes heller ut som en spin-dryer!
I hovedtrekk kan man vel si at det er noen hovedområder som peker seg ut fra grunnskolesystemet i NZ:
- Tidlig innlæring av lesing, skriving og "self-managing skills"
(det å ta vare på seg selv, dannelse og sosial kompetanse. Et eget fag)
- Nødvending lærerevaluering/veiledning, med ulike kvalifikasjonsnivåer som avgjorde
lønnsplassering.
- Misunnelsesværdig nasjonalt kvalitets-og resultatvurderingssystem. Not just
gathering data,
but how to get useful information from them, som Ass principal Genee sa.
- Fokus på profesjonalisering av læreryrket og "yrkestolthet"
- Fast arbeidstid for lærere, fra 0800 til kl 1600 hver dag. (Men i realiteten jobba
lærerne enda lengre dager)
- Statlig rekruttering av skolelederemner
- Lærernes faste arbeids/kontorplass var lokalisert til klasserommet.
- "Cath them beeing good, positive reenforcement" av elevenes oppførsel
- Distribuert lederskap med tydelige fokusområder og ansvarsfelt
- Ingen morsmålsopplæring, men forsterket engelskopplæring for nyinnflyttede
fremmedspråklige barn.
- God kartleggingskompetanse på den enkelte skole - tidlig innsats og screening
- Nivådelt undervisning med integrert undervisning av barn med lærevansker
- Store nok skoler til å opprettholde/rekruttere kompetente fagmiljøer.
Tilstrekkelige administrative og merkantile ressurser, autonome og profesjonelle
drifts- og resultatenheter. (tør jeg si at kommuneskoleeiernivået nå kjennes litt
ehhh "overflødig"???)
- Måten vi ble tatt imot som gjester - Profesjonelt og åpent. Her har vi mye å lære
- Sterkt fokus på ansvarliggjøring av foresattes rolle. Tett oppfølging av
foresattes rolle som medutdannere.
+ mye annet som blir på et mer detaljert nivå. Dere kan jo gå inn på nettsidene til de enkelte skolene vi var på å ta en titt:
Wakaaranga school, med rektor Brent Jenkins
(som nå har lært seg et norsk stev :-D )
http://www.wakaaranga.school.nz/main.cfm?id=2706
Sunny Hills School, med rektor Juliet Small, som lærte oss at en rektor gjerne går med matchende hatt, sko og drakt :-)
http://www.sunnyhills.school.nz/about_us/principal/welcome.htm
Baverstock Oaks School, med rektor Mary Wilson som blant mye annet også har lært oss å synge den New zealandske nasjonalsangen på Maori (iallefall så laga vi jo lyd)
http://www.baverstock.school.nz/
På forhånd fikk vi vite at NZ skoleledere var mer formelle enn de norske, men siste torsdagskveld var vi ute på felles middag med vårt vertskap fra Wakaaranga og Baverstock. For å si det enkelt, det ble livlig, høylytt og svært underholdende. I tillegg mye synging og latter! Totalt sett er vi vel enige om at kiwier er rimelig like oss nordmenn i lynne. Kule folk som er lette å komme i kontakt med!
Det bør jo og nevnes at vi fikk med oss litt severdigheter siste fredagen før vi boardet Singapore airlines fra Auckland. Vår faste bussjåfør tok oss med ut til vestkysten hvor vi bla tråkka ned på Karekare beach(burde være velkjent for dem som har sett filmen Piano, og har du ikke sett den, så er det jaggu på tide!). I tillegg Piha Beach.
Så usannsynlig flott. Her skulle vi gjerne ha vært flere dager.
Litt nedtur blir det og å skulle tilvenne seg den hverdagslige dont igjen. Ikke mer "morning-tea", ikke mer Hawkes Bay til lunsj, eller Valpolicella til middag. Ikke flere grønne muslinger, eller tunfisk og lam. Ikke flere hasardiøse bussturer med Glenn bak rattet som håndterer Ipod og SMS samtidig som bussen dundrer ned kutråkket til Karekare i fart. Joikaboll??? Potet??? Kjøttkake?? Uæææ!!
Ingen flere linkbussturer til 4 kroner, ikke mere varm sol, ikke mere varmt regn, ikke mere latter, diskusjoner og hjertelig selskap med resten av reisefølget. Med andre ord en aldri så liten sorgreaksjon.
Men vi skal bare ta et aldri så lite magadrag, så er vi i farta igjen. Og nå skal også vi lese bøkene til Tom Rune og Grethe! Likeså ta fatt på hjemmeleksa fra Mary Wilson. Husk, gjøre en ting om gangen. Å sette igang en revolusjon i full fart blir sjelden bra. Dessuten er det viktig at vi bruker tid på å definere hva som er BRA med våre egne skoler, slik at vi sørger for et godt fundament å bygge på.
Til sist:
Hjertelig takk til Tom Rune som har vært en kjempeflott turguide, veileder og inspirator (samt gitt osss kamikazechrashcourse i powershopping)
En like stor takk til alle deltagere, som hver og især bidro med humør, diskusjoner, kunnskap, og vennskap! Vi er en gjeng med heldige nordeuropeere som har fått være med på dette. Håper vi kan dra nytte av hverandre som nettverk også fremover.
Hilsen "Malvikingan" Pia, Ingrid og Ann Kristin!
PS, om noen av dere ønsker fotsatt kontakt så er Pia på FB.
http://www.facebook.com/people/Pia-Skog/677232230
